Er det glattere nå enn før?

Da bil ble «allemannseie» på 1960-tallet var det fortsatt mange som parkerte bilen for vinteren. De følte seg ikke trygge bak rattet på snø- og isføre. For å bøte på dette bygde vi på 70-tallet glattkjøringsbaner og etter hvert måtte alle som skulle ta førerkort gjennom et glattkjøringskurs. Vintrene var lengre, kaldere og mer snørike. Det mener i hvert fall vi som vokste opp med kjelke, sparkstøtting og jet-ski på den tiden. Det var status å kunne beherske bilen på vinterføre og mange øvde seg også ut over de obligatoriske kursene. Vintervann ble brøytet, lokale strekninger stengt og mange som kunne mye om dette deltok frivillig. Vi fikk et land med vinterbilister. De børstet snø, skrapte is og slurte med koplinga for å klare bakkestart på glatta. De øvde på unnamanøver og heving av skrens. Etter hvert fant vi ut at denne kompetansen på glatt føre ikke var fullkommen. Med økte ferdigheter økte visstnok også dristigheten. Vi gikk over til å lage kurs som skulle gi opplevelsen av hvor krevende det var å kjøre på glatta. Det var ikke lenger viktig å ha gode ferdigheter. Så ble det kortere og  mildere vintre. De gangene det var meldt noe som kunne minne om vinter, startet saltingen. Etter hvert saltet vi også når det ble minus 10 eller kaldere. Spylervæskefabrikantene jublet. Heldigvis virket saltet også positivt på ulykkene. Noen ganger kommer jorda på at Norge ligger ganske nært Nordpolen. Når vi opplever krigstyper i avisene som gir farevarsel ved glatt føre, er det fordi det faktisk kan bli farlig. Alle forventer å få kjøre like mye som før. Alle forventer å få holde den samme farten også i svingene. Mange vet at det er glatt, men de vet ikke hvor glatt. Hvor glatt er glatt egentlig? Friksjonen mellom dekk og veg måles med en friksjonskoeffisient. Denne kan være mellom null og en. 0,1 er såpeglatt, mens 0,8 er godt sommerføre. Friksjonen avhenger først og fremst av underlaget og type dekk og tilstand på dekkene. De rutinerte «ser» hvor glatt det er. De ser om vegen er matt eller blank, vurderer temperatur, og eventuelt underkjøling. De prøvebremser for å kjenne på friksjonen. I dag følges en såkalt bar-veg-strategi på store deler av vegnettet. Dette betyr at svært mange kjører svært lite på skikkelig vinterføre. Vinterføret blir unntaket bortsett fra i Finnmark og Nord-Østerdalen. Mange har biler med førerstøtte. Nesten alle har blokkeringsfrie bremser og elektronisk stabilitetsprogram. Bilen merker ofte problemet før føreren og griper inn. Problemet er at støttesystemene ikke opphever de fysiske lovene. Når det er så glatt at du ikke greier å stå på beina, slutter systemene å virke. De trenger faktisk friksjon for å fungere. Verst er det på steder der saltet har smeltet isen og deretter blitt til is igjen. Det ser bart ut, men er like uberegnelig som en smørklump i en glovarm steikepanne. Her ser vi som regel forskjellen på de som forstår og de som ikke forstår; farten er forskjellig. Ofte veldig forskjellig. Når veier stenges på dager med spesielt glatt føre, er det som regel fordi det har skjedd ulykker. Vogntog står på tvers, eller politiet sikrer spor i alvorlige ulykker. Aldri er vegen stengt fordi den vurderes som direkte farlig. Den stenges ikke engang i den korte perioden det tar å få saltet eller strødd til forsvarlig friksjon er opprettet. Flyplasser stenges og takk for det. Hvem tør å sitte på i et fly når det er glatt på rullebanen? På en veg hvor store og små møtes i 80 km/t med en avstand på en meter, er det helt innafor. Da får vi håpe at de vi møter vet hvor glatt det egentlig er og at de vet hvordan de skal håndtere 1, 2 eller 40 tonn på veg med friksjonskoeffisient 0,2. Kanskje best å bli hjemme? Bård Morten JohansenSeniorrådgiver i Trygg TrafikkEn variant av dette innlegge er publisert av Adresseavisa 17. desember 2018.